Jeg har satt meg i rullestolen etter en arbeidsskade. Jeg vet det er midlertidig og jeg vet jeg kan reise meg å gå når jeg trenger det eller ønsker det. Jeg sitter i stolen for å unngå smerter og dermed inntak av smertestillende.
Men, jeg har gjort meg noen erfaringer. Stakkars dem som har et synlig handicap i Norges rike land. Kjøre offentlig kommunikasjon er så å si umulig. Komme seg inn i offentlige bygg er ikke alltid like lett. Noen ganger må man bruke vareheis eller man må ha hjelp for å komme seg opp trappa til heisen.
Jeg har hørt om barn som skulle brukt elektrisk scooter ( elektrisk rullestol ) på skolen som blir nektet dette for de andre barna kan fingre på den. Jeg har opplevd å måtte ha hjelp for å komme meg inn på samme skole. Jeg er på butikker og rekker ikke opp til kortterminalen, Prøverommene er små og trange. Og komme seg mellom stativer og hyller det er en prøvelse.
Mennesker som før snakket til meg som en normal person, snakker plutselig til meg som et lite barn. Voksne mennesker går seg på stolper eller stopper og glaner åpenlyst. Jeg er utestengt fra arbeidsmarkedet. Jeg er utestengt fra flere steder enn jeg kunne drømme om.
Stakkars de mennesker som må lære seg å leve i en rullestol. De blir gjort avhengig av hjelp fra samfunnet. Det offentlige er ikke bedre enn det private og akkurat det er en skam som ikke rike Norge burde være spesielt stolt av.
Siden jeg var så teit å jobbe hardt og få en skade på jobben så får jeg Ingen oppfølging. Jeg får INGEN hjelp til å få de hjelpemidlene jeg trenger eller til å godta å måtte bruke de hjelpemidlene jeg trenger. Hjelpemiddelsentralen i min kommune har vært strålende. Men alt det psykiske ved å bli utestengt fra samfunnet og gå fra en fjellvandrer til rullestolbruker, det må man greie selv. Om en i bygda di dør brått da får du hjelp. Om du blir skadet, vraket og utestengt, da må du fikse alt selv. Byråkrati,legeerklæringer, forsikringsselskaper, hindringer, stat, kommune, nav, ensomheten, oppgittheten, sorgen og fortvilelsen.
Takk for at jeg er sterk og har familie rundt meg. Men alikevel så sliter jeg en ensom kamp hver eneste dag. Jeg har nå ventet snart 2 mnd på en rullestol tilpasset meg. Jeg er isolert og kommer meg ikke ut. Jeg har solgt bilen, for på trygd har jeg ikke råd til denne. Angst og søvnløse netter. Redd for å miste hus og hjem. Takk arbeidsplass som sa meg opp og ga faen da jeg ble ufør av deres latskap. Hadde dere bare kommet med den gummimatta! Hadde dere bare kunnet ta en telefon og spørre meg hvordan jeg har det? Vist litt anger eller medmenneskelighet.
En dag reiser jeg meg igjen og en dag går jeg på fjellet igjen. Jeg er heldig, men dæven så tøft å se det innimellom.
